Arr av ord~

Hei!

Fikk tilbake norsk tentamen min i forrdige uke og tenkte jeg vile dele den med dere. Oppgaven var skrive en stil om hvordan ord kan sette spor. Min fortelling er inspirret av en sann historie. Jeg kunne skrevet den bedere, men ble nervs siden det er et spass s serist tema.. Ogs synes jeg det er forferdelig og var redd for at lreren trakk ned p det p noen mte.. Men her er min fortelling: ''Arr av ord'':

''Magnus! Magnus! N m du vkne, bussen drar fra deg snart!'' Stemmen til mamma skar seg gjennom trommehinnen min og jeg kjente dyna ble dratt av. Kulden trengte seg p huden og jeg kjempet for pne ynene for vkne helt. ''Kom igjen Magnus! Jeg har prvd vekke deg i et kvarter n! Om du vil g til skolen fr du gjre s!'' Jeg hrte henne g ut av rommet og ned trappen. Hun var tydeligvis lei. Det var en flelse jeg kjente meg godt igjen i. vre lei. Jeg satte meg opp i senga og gned trttheten ut av ynene. Jeg s i taket og sukket. ''Hvorfor meg?''. De brune krllene gled til siden.

Jeg likte ikke skolen. Ikke bare fordi jeg var skolelei, men jeg var rett og slett lei av elevene der. De som slengte dritt om andre og trodde det ble glemt rett etterp. Den det ble slengt mest dritt etter, det var meg. Helt siden frste skoledag p barneskolen, har jeg hvert elevenes offer. Elevenes lekety som de tror de bare kan legge fra seg og ta fram igjen straks de trenger noen plage. I alle disse ti rene har det hvert snn. Jeg hadde ikke mange venner p skolen heller. Har aldri hatt en skikkelig venn. Bare n, Andreas. Andreas er av de typene som heller vil skulke for ryke enn vre til stede i timen. Han skulker mye, s jeg ser han ikke mer enn to eller tre ganger i uka p skolen. Om jeg er heldig.

Da jeg kom p skolen, stod Andreas lent mot veggen til inngangen og rykte som vanlig. ''Kunne ikke tenkt deg vre til stede i timen for en gangs skyld a?'', sa jeg idet jeg stoppet foran han. ''Kunne ikke falt meg inn, Magnus! Men hva med deg a? Du er sen. Blitt en av de slemme gutta?'' fleipet han og tilbd meg den siste sigaretten han hadde igjen. ''Forsov meg'', sa jeg i en mer alvorlig tone og takket nei til sigaretten hans. Jeg lp opp trappen for ikke komme mer for sent til timen enn det jeg allerede var. Jeg hadde flere ganger spurt meg selv om hvordan jeg ble venn med Andreas. Vi var helt forskjellige nr det gjaldt interesser og helse. Men det var en ting vi hadde felles, og det var at vi begge har blitt mobbet en god stund. Vi traff hverandre i begynnelsen av ungdomskolen, som snart er tre r siden n. Vi er ikke bestevenner. Han har mange venner utenom meg. Grunnen til at han i det hele tatt ville vre kamerat med meg, er for ha en henge med de gangene han er p skolen. Men likevel s er han den eneste som vet min mrkeste hemmelighet. En hemmelighet som ingen nsker vite.

Det gr aldri en buss hjem til meg nr jeg skal hjem fra skolen. S igjen mtte jeg sette bena p slep og g hjem. Det var en gr mandag vinterdag. Snen dalte lett ned fra himmelen og la seg som et hvitt teppe p vegen.

Da jeg hadde gtt en stund hrte jeg et latterutbrudd bak meg. Jeg snudde meg, som om en bombe hadde eksplodert i nrheten. Der stod det fem stykker, tre jenter og to gutter, helt rde i ansiktet av latter og s ut til ikke ha ftt luft p en stund. ''Hva er det?!'' hveste jeg til dem. ''Hvor faen har du ftt klrne dine fra, Magnus??'' sa den ene gutten. Det var ikke uvanlig at folk visste navnet mitt. Over halvparten av elevene p skolen gjorde det, p grunn av all baksnakking og dritt som ble slengt. ''Og hret!'', fniste den ene jenta. ''Du er jo enda styggere enn folk sier du er! Snne som deg er bare for stygge til leve!'' Jeg kjente trene presset p, men sinnet tok over. ''Pass deres egne saker, jvler!''. Den ene gutten stoppet le, og ble svart i ynene. Han gikk med kjappe, tunge skritt mot meg og snen sprutet rundt bena hans. ''Jvler? Hva faen er det du tror du kan si til folk som er strre og sterkere enn deg? H? Hold kjeft din drittunge!''. Han grep tak i jakka mi og slengte meg ned i bakken. Han stod over meg, og holdt meg rundt halsen mens han skrek. ''G og d!'' Han fjernet seg, og han og de andre gikk videre uten se tilbake. Jeg ble liggende nede p bakken en stund fr jeg orket reise meg.

Det gikk mot kveld og jeg satte meg i senga. P hver arm hadde jeg et bltt trkle. Jeg tok de av og det som skjulte seg bak kom til syne gjennom trene mine. Trene randt nedover kinnene og falt som drper av regn mellom arrene p armene. Trene formet seg som sm elver mellom arrene som skilte dem. Jeg flte meg s ensom. S alene. Jeg hadde ingen g til. Ingen snakke med. Ikke mamma. Ikke engang Andreas, han som var den eneste som visste at jeg hadde hvert en selvskader siden sjette klasse.

De ville ikke forst. Mamma ville blitt hysterisk, og Andreas er ikke en snn person man gr til for f trst. Mottoet hans er ''Det som ikke dreper deg, fucker deg opp mentalt''.

Jeg hadde alltid p meg hettegenser for skjule arrene og kuttene. Og om nettene sov jeg med de bl trklene rundt hndleddet for at mamma ikke skulle merke arrene nr hun vekket meg. Hun hadde aldri spurt om hvorfor jeg sov med de, hun trodde det bare hadde bare blitt en vane.

Grunnen til at jeg var av de personene som holdt en kniv over armen om kveldene var fordi jeg ikke flte meg bra nok for andre. Det fltes godt gjre vondt verre, som om jeg fortjente det. S lenge jeg kunne huske har folk kalt meg ting som styggen, tjukkasen, fyren med de stygge krllene.

Folk tror ord bare er ord. At de ikke betyr noe. De glemmer betydningen av ord og slenger dem ut. Ord kan delegge et menneske innenfra og ut.

I begynnelsen overs jeg de srende ordene, men over tid begynte jeg tro p det. For det ville ikke stoppe. Det bare fortsatte og flere ble med p mobbingen, og jeg trodde mer p dem enn jeg trodde p meg selv. Det var rten av dem, og en av meg. Det folk ikke visste var at ord kunne sette spor. Men det kan de. S absolutt! De kan sette arr! Jeg vet hva jeg driver med. Jeg vet det er galt, og jeg vet risikoen av det. Men jeg kan ikke styre det. Mitt forhold til kniven, er som forholdet til Andreas og nikotin. Jeg er som avhengig. Jeg kan ikke styre det!

Jeg har aldri kuttet s dypt at jeg var i fare med bl ihjel. Men jeg hadde ett arr som var dypere enn alle andre. Et kutt jeg tok den dagen noen skrek til meg at jeg skulle drepe meg selv og d. Jeg husker ordene og flelsen jeg fikk. Jeg lukket ynene og satte meg opp i senga ''G d. Heng deg! Ingen vil savne deg!''. Stemmen ld i hodet mitt, og frysninger kom fra magen og fylte kroppen. Jeg tror ikke personen mente det hundre prosent og fullt ut, men ordene fikk sitt eget arr likevel.

Jeg hrte en dr som smalt igjen nede i gangen. Jeg hrte p skrittene som kom opp trappen at det var mamma. Jeg skyndte meg gjemme kniven under dyna, men var ikke rask nok til ta p meg trklene som l p nattbordet igjen, s jeg skjulte hendene under dyna ogs. '', du er hjemme. S bra! Jeg skal g ned lage mat med en gang. Virker kylling greit?'' Hun stod i drpningen til rommet mitt og ventet p et svar. ''Ja det virker greit mamma''. Hun gikk ut igjen, men snudde brtt. ''Du, bestemor var innom jobben i dag, og hadde en hundrelapp til deg som takk for hjelpen for at du klippet gresset hennes i sommer''. Pulsen min kte og jeg ble nervs. Jeg kunne ikke tatt imot, for da ville hun se arrene p armene mine. Jeg angret meg for at jeg tok p meg en kortermet skjorte da jeg kom hjem. ''Det er greit, bare legg de der'' jeg nikket mot nattbordet. Noe jeg ikke skulle gjort. For da fikk hun ye p trklene med det trkede blodet. '', Magnus!''. Hun holdt opp trklene. Jeg stivnet. ''Jeg? jeg bare..'' ''Disse er jo griset til med ketchup og saus! Skal du ikke vaske de snart?''. Jeg s ut som et sprsmlstegn. ''-! Jo ja, skal det. Men ikke enda.'' Hun ristet p hodet og gikk ut. Jeg pustet lettet ut og det fltes som om jeg ble flere kilo lettere. Det der var for nre. Alt for nre!

Skrevet av Ingrid Snekkerhaugen

Legger til en video i samme slengen:

Blogges!~

5 Credits

Ingvild Nersveen

23.12.2012 kl.02:04

Den var sykt bra! Hva fikk du?

SoapBubble

23.12.2012 kl.02:15

Ingvild Nersveen: Haha, takk takk ^^ Fikk 4+... >_>

25.12.2012 kl.02:01

mange lever med det her daglig er glad ikke jeg gjr det lenger :)

Madelene

28.12.2012 kl.18:03

Historien var sykt bra! Jeg syntes du MINST burde ftt en 5'er. MINST!

Du er veldig flink til skrive!

-Madelene :3

SoapBubble

03.01.2013 kl.21:58

Madelene: Hahaha, awwww ^^ <3 Takk! :)

Skriv en ny kommentar(Som IKKE inneholder reklame for din egen blogg..)

SoapBubble

SoapBubble

15, Gjvik

Ingrid her! Jeg er en random retard drittunge fra Gjvik. Mine kallenavn er bla. Bad Girl og Zeayney. P fritiden skjer det ikke s mye, bortsett fra i tankene mine. Mine interesser er bla. sang, dans og drama. Det du skal lese n, er om mine flelser, min stil, mine meninger og MITT liv. Enjoy! ~Negative kommentarer er ikke velkommene~

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

hits