Arr av ord~

Hei!

Fikk tilbake norsk tentamen min i forrdige uke og tenkte jeg vile dele den med dere. Oppgaven var å skrive en stil om hvordan ord kan sette spor. Min fortelling er inspirret av en sann historie. Jeg kunne skrevet den bedere, men ble nervøs siden det er et såpass så seriøst tema.. Også synes jeg det er forferdelig og var redd for at læreren trakk ned på det på noen måte.. Men her er min fortelling: ''Arr av ord'': 

''Magnus! Magnus! Nå må du våkne, bussen drar fra deg snart!'' Stemmen til mamma skar seg gjennom trommehinnen min og jeg kjente dyna ble dratt av. Kulden trengte seg på huden og jeg kjempet for å åpne øynene for å våkne helt. ''Kom igjen Magnus! Jeg har prøvd å vekke deg i et kvarter nå! Om du vil gå til skolen får du gjøre så!'' Jeg hørte henne gå ut av rommet og ned trappen. Hun var tydeligvis lei. Det var en følelse jeg kjente meg godt igjen i. Å være lei. Jeg satte meg opp i senga og gned trøttheten ut av øynene. Jeg så i taket og sukket. ''Hvorfor meg?''. De brune krøllene gled til siden.

Jeg likte ikke skolen. Ikke bare fordi jeg var skolelei, men jeg var rett og slett lei av elevene der. De som slengte dritt om andre og trodde det ble glemt rett etterpå. Den det ble slengt mest dritt etter, det var meg. Helt siden første skoledag på barneskolen, har jeg hvert elevenes offer. Elevenes leketøy som de tror de bare kan legge fra seg og ta fram igjen straks de trenger noen å plage. I alle disse ti årene har det hvert sånn. Jeg hadde ikke mange venner på skolen heller. Har aldri hatt en skikkelig venn. Bare én, Andreas. Andreas er av de typene som heller vil skulke for å røyke enn å være til stede i timen. Han skulker mye, så jeg ser han ikke mer enn to eller tre ganger i uka på skolen. Om jeg er heldig.

Da jeg kom på skolen, stod Andreas lent mot veggen til inngangen og røykte som vanlig. ''Kunne ikke tenkt deg å være til stede i timen for en gangs skyld a?'', sa jeg idet jeg stoppet foran han. ''Kunne ikke falt meg inn, Magnus! Men hva med deg a? Du er sen. Blitt en av de slemme gutta?'' fleipet han og tilbød meg den siste sigaretten han hadde igjen. ''Forsov meg'', sa jeg i en mer alvorlig tone og takket nei til sigaretten hans. Jeg løp opp trappen for å ikke komme mer for sent til timen enn det jeg allerede var. Jeg hadde flere ganger spurt meg selv om hvordan jeg ble venn med Andreas. Vi var helt forskjellige når det gjaldt interesser og helse. Men det var en ting vi hadde felles, og det var at vi begge har blitt mobbet en god stund. Vi traff hverandre i begynnelsen av ungdomskolen, som snart er tre år siden nå. Vi er ikke bestevenner. Han har mange venner utenom meg. Grunnen til at han i det hele tatt ville være kamerat med meg, er for å ha en å henge med de gangene han er på skolen. Men likevel så er han den eneste som vet min mørkeste hemmelighet. En hemmelighet som ingen ønsker å vite.

Det går aldri en buss hjem til meg når jeg skal hjem fra skolen. Så igjen måtte jeg sette bena på slep og gå hjem. Det var en grå mandag vinterdag. Snøen dalte lett ned fra himmelen og la seg som et hvitt teppe på vegen.

 Da jeg hadde gått en stund hørte jeg et latterutbrudd bak meg. Jeg snudde meg, som om en bombe hadde eksplodert i nærheten. Der stod det fem stykker, tre jenter og to gutter, helt røde i ansiktet av latter og så ut til å ikke ha fått luft på en stund. ''Hva er det?!'' hveste jeg til dem. ''Hvor faen har du fått klærne dine fra, Magnus??'' sa den ene gutten. Det var ikke uvanlig at folk visste navnet mitt. Over halvparten av elevene på skolen gjorde det, på grunn av all baksnakking og dritt som ble slengt. ''Og håret!'', fniste den ene jenta. ''Du er jo enda styggere enn folk sier du er! Sånne som deg er bare for stygge til å leve!''  Jeg kjente tårene presset på, men sinnet tok over. ''Pass deres egne saker, jævler!''. Den ene gutten stoppet å le, og ble svart i øynene. Han gikk med kjappe, tunge skritt mot meg og snøen sprutet rundt bena hans. ''Jævler? Hva faen er det du tror du kan si til folk som er større og sterkere enn deg? Hæ? Hold kjeft din drittunge!''. Han grep tak i jakka mi og slengte meg ned i bakken. Han stod over meg, og holdt meg rundt halsen mens han skrek. ''Gå og dø!'' Han fjernet seg, og han og de andre gikk videre uten å se tilbake. Jeg ble liggende nede på bakken en stund før jeg orket å reise meg.

Det gikk mot kveld og jeg satte meg i senga. På hver arm hadde jeg et blått tørkle. Jeg tok de av og det som skjulte seg bak kom til syne gjennom tårene mine. Tårene randt nedover kinnene og falt som dråper av regn mellom arrene på armene. Tårene formet seg som små elver mellom arrene som skilte dem. Jeg følte meg så ensom. Så alene. Jeg hadde ingen å gå til. Ingen å snakke med. Ikke mamma. Ikke engang Andreas, han som var den eneste som visste at jeg hadde hvert en selvskader siden sjette klasse.

De ville ikke forstå. Mamma ville blitt hysterisk, og Andreas er ikke en sånn person man går til for å få trøst. Mottoet hans er ''Det som ikke dreper deg, fucker deg opp mentalt''.

Jeg hadde alltid på meg hettegenser for å skjule arrene og kuttene. Og om nettene sov jeg med de blå tørklene rundt håndleddet for at mamma ikke skulle merke arrene når hun vekket meg. Hun hadde aldri spurt om hvorfor jeg sov med de, hun trodde det bare hadde bare blitt en vane.

Grunnen til at jeg var av de personene som holdt en kniv over armen om kveldene var fordi jeg ikke følte meg bra nok for andre. Det føltes godt å gjøre vondt verre, som om jeg fortjente det. Så lenge jeg kunne huske har folk kalt meg ting som styggen, tjukkasen, fyren med de stygge krøllene.

Folk tror ord bare er ord. At de ikke betyr noe. De glemmer betydningen av ord og slenger dem ut. Ord kan ødelegge et menneske innenfra og ut.

I begynnelsen overså jeg de sårende ordene, men over tid begynte jeg å tro på det. For det ville ikke stoppe. Det bare fortsatte og flere ble med på mobbingen, og jeg trodde mer på dem enn jeg trodde på meg selv. Det var ørten av dem, og en av meg. Det folk ikke visste var at ord kunne sette spor. Men det kan de. Så absolutt! De kan sette arr! Jeg vet hva jeg driver med. Jeg vet det er galt, og jeg vet risikoen av det. Men jeg kan ikke styre det. Mitt forhold til kniven, er som forholdet til Andreas og nikotin. Jeg er som avhengig. Jeg kan ikke styre det!

Jeg har aldri kuttet så dypt at jeg var i fare med å blø ihjel. Men jeg hadde ett arr som var dypere enn alle andre. Et kutt jeg tok den dagen noen skrek til meg at jeg skulle drepe meg selv og dø. Jeg husker ordene og følelsen jeg fikk. Jeg lukket øynene og satte meg opp i senga ''Gå å dø. Heng deg! Ingen vil savne deg!''. Stemmen lød i hodet mitt, og frysninger kom fra magen og fylte kroppen. Jeg tror ikke personen mente det hundre prosent og fullt ut, men ordene fikk sitt eget arr likevel.

Jeg hørte en dør som smalt igjen nede i gangen. Jeg hørte på skrittene som kom opp trappen at det var mamma. Jeg skyndte meg å gjemme kniven under dyna, men var ikke rask nok til å ta på meg tørklene som lå på nattbordet igjen, så jeg skjulte hendene under dyna også. ''Å, du er hjemme. Så bra! Jeg skal gå ned å lage mat med en gang. Virker kylling greit?'' Hun stod i døråpningen til rommet mitt og ventet på et svar. ''Ja det virker greit mamma''. Hun gikk ut igjen, men snudde brått. ''Du, bestemor var innom jobben i dag, og hadde en hundrelapp til deg som takk for hjelpen for at du klippet gresset hennes i sommer''. Pulsen min økte og jeg ble nervøs. Jeg kunne ikke tatt imot, for da ville hun se arrene på armene mine. Jeg angret meg for at jeg tok på meg en kortermet skjorte da jeg kom hjem. ''Det er greit, bare legg de der'' jeg nikket mot nattbordet. Noe jeg ikke skulle gjort. For da fikk hun øye på tørklene med det tørkede blodet. ''Å, Magnus!''. Hun holdt opp tørklene. Jeg stivnet. ''Jeg? jeg bare..'' ''Disse er jo griset til med ketchup og saus! Skal du ikke vaske de snart?''. Jeg så ut som et spørsmålstegn. ''Å-å! Jo ja, skal det. Men ikke enda.'' Hun ristet på hodet og gikk ut. Jeg pustet lettet ut og det føltes som om jeg ble flere kilo lettere. Det der var for nære. Alt for nære!

 Skrevet av Ingrid Snekkerhaugen

 

Legger til en video i samme slengen:

 

Blogges!~

5 Credits

Ingvild Nersveen

23.12.2012 kl.02:04

Den var sykt bra! Hva fikk du?

SoapBubble

23.12.2012 kl.02:15

Ingvild Nersveen: Haha, takk takk ^^ Fikk 4+... >_>

25.12.2012 kl.02:01

mange lever med det her daglig er glad ikke jeg gjør det lenger :)

Madelene

28.12.2012 kl.18:03

Historien var sykt bra! Jeg syntes du MINST burde fått en 5'er. MINST!

Du er veldig flink til å skrive!

-Madelene :3

SoapBubble

03.01.2013 kl.21:58

Madelene: Hahaha, awwww ^^ <3 Takk! :)

Skriv en ny kommentar(Som IKKE inneholder reklame for din egen blogg..)

SoapBubble

SoapBubble

15, Gjøvik

Ingrid her! Jeg er en random retard drittunge fra Gjøvik. Mine kallenavn er bla. Bad Girl og Zeayney. På fritiden skjer det ikke så mye, bortsett fra i tankene mine. Mine interesser er bla. sang, dans og drama. Det du skal lese nå, er om mine følelser, min stil, mine meninger og MITT liv. Enjoy! ~Negative kommentarer er ikke velkommene~

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

hits